Hei
og takk for sist. Det begynner å bli svært lenge siden. Mye har skjedd, det
kan jeg love dere. Jeg får fortsette der vi slapp sist. Som dere husker, fikk
mor og jeg opprykk til klasse III i lydighet. Vi var i siget, kan du tro.
Egentlig, så burde vi ha holdt oss i klasse II litt til, for øvelsene der satt
ikke akkurat perfekt. Men, mor var jo helt bitt av basillen og ville ha nye
utfordringer. For å være helt oppriktig, så synes jeg det var ganske kult
selv.
Her
er jeg i full fart over et hinder
Vi kastet oss over de nye øvelsene, som viste seg å være litt vriene.
Spesielt vanskelig synes jeg det var med metallapport og innkalling med stå og
dekk. Avstandskommandoer var i grunnen ganske greit. Problemet var bare at mor
aldri ble fornøyd. Hun er en skikkelig petimeter og skal absolutt være så nøyaktig.
I øvelsen så sitter jeg ved siden av mor og ser opp på henne. Hun sier dekk
til meg og jeg klasker ned i bakken, sånn som jeg vet at mor blir henrykt av.
Deretter går hun fra meg og hun nøyer seg ikke med et par meter, nei. Hun går
sikkert 20-25 meter før hun stopper og snur seg. Derfra roper hun stå eller
sitt og videre dekk og hun bytter alltid på, så jeg vet aldri hva som kommer.
Det hadde vært mye lettere, hvis hun alltid sa kommandoene i samme rekkefølge,
så slapp jeg å følge så godt med, hver gang hun sa noe, men jeg tror det er
dommeren som bestemmer hva hun skal si, så da så. Det er jo også litt mer
spennende også, da. Problemet med øvelsen er at jeg ikke alltid hører hva hun
sier og da synes jeg det er best å bli i den stillingen jeg er, så jeg ikke gjør
noe feil. Dette medfører at mor blir litt småstresset og begynner å få denne
berømte tomatfargen i ansiktet. Jeg må si at jeg ikke helt skjønner at det går
an å bli vippet av pinnen, bare fordi jeg ikke reiser meg opp i stå med en
gang. Hun er nok ikke helt god, denne matmoren min, skjønner dere. Vel, vel et
annet problem med mor og denne øvelsen er at hun aldri blir fornøyd og nå
skal jeg forklare hva jeg mener med at hun er en petimeter. Tenk dere at hun står
25 meter unna og roper ”opp å stå” til meg, når jeg ligger nede.
Da reiser jeg meg som regel som et skudd , for å vise både mor og Herr Dommer
hvor ivrig jeg er. Kanskje nærmer jeg meg mor med et par skritt bare og dette
er nok til at Herr Dommer og mor ikke er fornøyde. ”Bare bestått”
sier Herr Dommer. Riktignok så blir kanskje disse skrittene litt lange, med
mine lange slanke ben, men allikevel da gitt. Det kaller jeg petimetere, altså.
Skjønner dere hva jeg må slite med eller?????
En
av de øvelsene, som jeg synes var pyton, var apportering av metallapport. Mor
og treneren vår, Sonja, ville absolutt at jeg skulle bære en metalldings, som
de kastet langt av gårde. Det er greit for dem å si, som slipper å bære med
munnen, men jeg må bære med munnen jeg og det er EKKELT. Mor vil ikke at jeg
skal synes at lydighet er teit, så hun gikk i tenkeboksen for å finne en måte
å løse dette på. Hun er i grunnen ganske grei sånn. Etter en stund fant hun
ut at jeg skulle hente denne metalldingsen hver gang hun kom hjem. Det gjorde
jeg gjerne, for da er jeg så glad at jeg kan gjøre hva som helst. Etterhvert så
ble ikke denne metallapporten så ekkel mer og nå hender det at jeg henter den
uten at mor har bedt om det, bare fordi jeg har lyst til å imponere henne. Da
blir hun så svak for meg og det vet jeg. Hihi.
Jeg
klarte å bli venner med metalldingsen etter hvert.
Som
dere sikkert husker fra klasse II konkurransen, så løper jeg ganske raskt til
mor på innkalling. Dette medfører selvfølgelig at jeg har problemer med å
stoppe når mor finner det for godt å rope stå eller dekk. Mor vil at jeg skal
bråstoppe når hun roper stå, men da får jeg jo nesten brannsår under potene
mine, så det gidder jeg IKKE. Det virker som hun har slått seg til ro med det
og det er jeg glad for. Du skjønner at mor og jeg er egentlig ganske enige, vi,
og vi jobber faktisk veldig fint sammen. Det er derfor lydighet er så gøy.
Vi
rakk bare å stille i én klasse III konkurranse, før jeg brakk benet mitt. Den
alvorlige ulykken kan dere også lese om på hjemmesiden vår. Dermed trodde
alle at min lydighetskarriere var over. De fleste trodde jo at jeg skulle dø
også, men det ville ikke jeg. Det tok to år før jeg kunne begynne å
trene på ordentlig igjen og da var jeg nesten blitt syv år gitt. Mor og jeg
trente litt nå og da og koste oss med det.
For
moro skyld meldte vi oss på klasse
III på Skokloster. Det var jo litt vågalt da, siden vi ikke hadde trent noe særlig
på klasse III momentene. Det begynte strålende. Både jeg og mor koste oss. Vi
var like ivrige og logret med halen begge to. Hihi.
Første
øvelse var ”Fellesdekk med skjult fører”. Siden vi var de eneste i klasse
III, måtte vi låne en ekvipasje, slik at det kunne bli fellesdekk og ikke bare
meg som lå der. Øvelsen går ut på at jeg sitter ved siden av mor og ser opp
på henne. Fru Dommer, det var nemlig en dame denne gangen, gir beskjed om at
eierne skal legge ned hundene. Plutselig sier mor dekk og jeg kaster meg ned,
som jeg pleier. Deretter går mor og den andre eieren og gjemmer seg og jeg blir
liggende igjen alene med det store beistet av en hannhund ved siden av meg. Her
skal vi ligge i fire minutter før mor og den andre kommer tilbake. Fru Dommer
synes jeg var superflink og ga meg beste karakter-10.
Deretter
kommer øvelsen ”Fri ved foten” og jeg går ved siden av mor i alle mulige
tempoer og alle mulige vendinger. Hver gang mor stopper skal jeg sette meg ned
raskt. Her får vi 8,5 av Fru Dommer. Det er en kjempebra karakter, men så gikk
vi kjempebra også. Hun trekker litt for at ikke sittene mine er raske nok. Det
er greit, jeg har nok blitt litt stiv i benet etter ulykken. I tillegg så synes
hun at jeg var litt for ivrig og trekker meg i karakter for det. Går det
an da??? Fru Dommer er veldig imponert likevel, jeg ser det jeg.
Neste
øvelse kalles ”Dekk under marsj”. Her fikk vi karakteren 8. En bra
karakter, men jeg kunne nok vært litt kjappere ned med baken. Fru Dommer har
nok rett i det.
Øvelsen
”Innkalling med dekk og stå” er jeg litt dårlig i, det har jeg jo alt
fortalt dere, så der fikk vi bare karakteren 6,5.
Når
det kom til ”Apportering med hopp over hinder”, så synes jeg det er en
uting at vi ikke får bruke våre egne apportbukker, men må bruke dommerens
apportbukk, den samme som alle andre hunder har hatt i munnen. Æsj. Som den damen
jeg er, så nøler jeg litt med å ta denne opp og dette får jeg selvfølgelig
trekk for, men det får mor bare tåle. Karakteren 6,5 får holde i denne øvelsen.
Jeg hadde fått 10 hvis jeg kunne bruke min egen apport. Nemlig!
Jeg
er kjempeflink i øvelsen som heter ”Neseprøve”. Der skal jeg finne den
pinnen som mor har tatt på, blant mange andre pinner og det er så lett som
ingenting. Det er ikke noe i veien med nesen min, nei. Jeg begynner på plass, så
sier mor ”søk apport”. Da løper jeg frem og plukker opp pinnen til mor og
kommer tilbake på plass med den. Jeg glemte at jeg ikke skulle tygge på
pinnen. Dessverre så Fru Dommer dette og hun trakk oss for det. Karakteren ble
bare 7,5, men det er greit.
I
øvelsen ”Apportering av metallapport” så fortsetter de med den utingen å
bruke samme apport til meg som de andre hundene har hatt i munnen. Jeg må bare
innrømme at jeg sliter med dette. Dermed så bruker jeg lang tid på å plukke
opp apporten og vi får bare karakteren 5. Dere skjønner sikkert at jeg synes
dette er ekkelt. Det er synd at jeg ikke får vise hvor flink jeg har blitt med
min egen metallapport.
Etter
hvert ble jeg faktisk ganske sliten og som kjent fungerer hodet dårligere da.
Jeg glemte både hva hun mente på avstandskommando og fremadsending. Det var
pinlig synes jeg, men mor var like blid og sa at det ikke gjorde noe. Vi hadde
rett og slett trent for lite sa hun, og det gjorde godt at hun sa det. Jeg hadde
jo kunnet disse øvelsene før. Det var spesielt leit fordi det sto mange
myndefolk og så på og noen av dem fikk bare sett slutten av konkurransen og da
var jeg jo så sliten. Uansett så ble Fru Dommer mektig imponert og skrev: ”lovende
ekvipasje” på kritikken. Var ikke det flott! Hun likte oss godt og synes
vi jobbet godt sammen. Derfor ga hun oss karakteren 9 i helhetsinntrykk!!! Siden
vi var den eneste ekvipasjen som gikk klasse III, så vant vi også.
Tilslutt
må jeg bare fortelle dere om en historie om øvelsen fremadsending. Den går ut
på at mor ber meg om å gå ut til en firkant, som er markert med noen klosser
i hvert hjørne. Med en gang jeg har kommet dit, så hører jeg mor rope
”dekk” og da må jeg skynde meg å legge meg. Denne øvelsen er jeg en racer
på. Jeg klarer nesten ikke å vente med å løpe ut i firkanten, før mor sier
kommandoen, så jeg sitter én cm over bakken og sitret av spenning. Noen ganger
på trening, løper jeg ut i firkanten før hun rekker å si noe, men det er
ikke lov, så da må vi gjøre øvelsen på nytt. Det var i hvertfall på en
konkurranse at mor ba meg gå i firkanten. Jeg stormet ut til firkanten og da
jeg kom dit, så jeg alle vennene mine og selvfølgelig spesielt Robin og Faraq,
satt bare to meter unna. Jeg kunne ikke dy meg og måtte bare hilse på dem. Jeg
hentet meg raskt inn igjen altså og løp tilbake i firkanten og la meg. ”Ikke
bestått” ropte den frekke dommeren. Uff, de skal alltid være så
alvorlige disse dommerne. Livet er altfor kort til å være alvorlig bestandig,
det synes nå i hvert fall jeg!
Nå
har mor bestemt at vi skal pensjonere oss og ikke delta i flere konkurranser.
Det betyr ikke at jeg har blitt gammel, altså. Nei, jeg er like sprek jeg. Jeg
synes derimot det er litt leit, for det var så gøy med lydighet. Mor har
imidlertid lovet meg at vi skal trene litt for oss selv, bare for å ha det gøy
og hun holder alltid det hun lover. Vi gir oss altså med konkurransene, men det
er litt av en bragd vi har gjort med å komme til klasse III i lydighet og det
er vi kjempestolte av. Vi har vunnet mange klubbkonkurranser, med hard
konkurranse, blitt nummer to på en NKK konkurranse og plassert oss i mange
andre offisielle konkurranser. Var det noen som sa at mynder ikke kan??????
-Zala
