|
Hei
på dere. Nå kan dere tro at det har skjedd mye siden sist. I høst flyttet mor
og jeg til Oslo og begynte i Oslomarka Hundeklubb. Der havnet vi i en
lydighetsgruppe som hadde konkurranser som mål, og her skal jeg si det gikk
unna gitt. Treneren vår, Sverre var jo helt turbo og kjørte oss i et helt
vanvittig tempo. Etter sommerferien så kan man jo ikke si at vi var helt vant
til det, så her gjaldt det bare å henge på som best vi kunne. Etter første
trening begynte han allerede å mase om konkurranser og da fikk jeg litt panikk.
Det var det tydeligvis ingen som brydde seg om, for mor ble helt skrudd og
begynte å trene hver dag.
Etter
en måned stilte vi i vår første lydighetskonkurranse. Det hele var i regi av
norsk schæferhundklubb på Ekeberg 15. oktober 1995. Etter ordre fra Sverre,
stilte vi opp tidlig søndag morgen. Vi hadde en aldri så liten treningsøkt før
mor plasserte meg i bilen. Og vet dere hva? Der måtte jeg sitte i flere timer,
mens mor jogga hvileløst rundt på plassen. Det var nemlig en god stund til vi
skulle inn i ringen og vise oss fram og tror du mor var nervøs eller?
Så
endelig var det vår tur. De første øvelsene var som vanlig tannvisning og
fellesdekk og gresset var klissbløtt. Det er ikke akkurat min favoritt og når
jeg lå der og ventet så lekte jeg litt med tanken om å finne en tørrere
plass å ligge på. Den tanken forsvant fort etter å ha tittet et øyeblikk på
det engstelige fjeset til mor. Jeg visste jo hvor mye det betydde for henne at
jeg ble liggende, så jeg ble. Så var det lineføring og fri ved foten. Mor
begynte å gå og jeg fulgte lydig med, men så kom jeg på all den masingen som
Sverre holdt på med om å se på mor når vi gikk. Da tenkte jeg at hvis det er
alt som skal til for å imponere Herr Dommer som denne gang var Stein Ove
Neergaard og Bjørn Kristiansen så kan jeg jo alltids gjøre det. Og gjett om
Herr Dommer ble imponert? Vi fikk karakteren 10 i helhet. Vi scoret bra i ringen
til Stein Ove. Det var verre i ringen til Bjørn. Han var litt strengere og jeg
var litt sliten, men poengslummen ble tilslutt 162 poeng. Dette kvalifiserte til
1. premie og det var målet vårt denne gangen. Dette førte til 11. plass av
over 60 stykker og vi ble beste ekvipasje fra klubben. Mor tok av helt og var et
eneste stort glis resten av den dagen. Vi klarte altså opprykk til klasse II i
den første konkurransen vi deltok i.
Siden
har vi hatt en dårlig, en passe bra og en bra konkurranse. Den vi gjorde det dårlig
i kan mor ta på seg skylda for. Det var en utekonkurranse og det sprutregnet.
Da mor forlangte at jeg skulle ligge i den
sølepytten i full storm og en temperatur som fikk selv en godt kledd
groenendael til å hutre så sa jeg ganske klart i fra om at nå fikk det være
nok. Det får være grenser for hva jeg skal gidde å gjøre av kunster for at
mor skal bli blid, synes du ikke? Tror du mor var enig i det? Nei da. Hun ble
potte sur på meg og jeg fikk beskjed om at:
det var den konkurransen. Ja, ja, tenkte jeg, da slipper jeg i hvert fall å
streve livet av meg i de neste øvelsene. Men plutselig var det feil også da. I
det ene øyeblikket sa hun at hun ga blaffen i hele konkurransen og i neste
skulle vi strebe likevel. Det hadde jo vært fint om hun klarte å bestemme seg,
slik at vi kunne samarbeide litt.
Øvelsene
kom vi igjennom på et vis, men da det var tid for innkalling, benyttet jeg
muligheten til å få litt varme igjen i den stakkars lille kroppen min og tok
en ekstra runde før jeg kom på plass. Mor fikk en megagjeip i trynet, vi fullførte,
men hun snakket ikke til meg resten av dagen. Det var like greit for jeg var
ganske sur på henne også.
Neste
konkurranse var collieklubben 26.11.95 og den gjorde vi det knallbra i. Innen
den tid hadde vi rukket å bli venner igjen. Vi hadde skværet opp siden sist og
blitt enige om å samarbeide. Dessuten var en av beilerne mine med også, nemlig
Jack og han så på mens jeg gikk og da måtte jeg jo vise meg fram. Det
resulterte i at vi igjen ble best av de i klubben med 174,5 poeng 1. premie og
8. plass av 67 påmeldte.
Siden
vi med 1. premie allerede i oktober hadde kvalifisert oss til å gå konkurranse
i vikingskipet så måtte vi jo
bare melde oss på der. Det var den konkurransen som bare gikk sånn passe bra.
Vi reddet æren med å gå til 1. premie pleier mor å si. I vikingskipet
skjedde det nemlig noe skummelt. Vi var på vei ut for å tisse da den
digre jerndøren smalt igjen rett bak oss. Jeg skvatt så jeg trodde hjertet
spratt ut av halsen min, men det fant veien ned igjen, heldigvis. Jeg ble litt
engstelig for at det skulle skje igjen og holdt et godt øye med den døra mens
jeg gikk i ringen. Ringen var jo for sikkerhetsskyld plassert rett ved døra også
da, så jeg følte meg ikke særlig høy i hatten. Mor syns at det var
skrekkelig dumt og maste om at jeg skulle følge med henne istedenfor døra. Jeg
må bare innrømme at vi salukier ikke er så tøffe som mange andre hunder, så
det klarte jeg ikke å gjøre, selv om jeg hadde lyst til å gjøre mor fornøyd.
Hun hadde nemlig gledet seg så mye til å gå i vikingskipet for hun visste at
vi kunne klare over 180 poeng og hevde oss blant de beste og jeg er jo enig i at
det hadde vært gøy, men som sagt så måtte jeg altså skuffe mor denne
gangen.
Disse
trenerne i Oslomarka hundeklubb de tror jo at Roma ble bygget på en dag de. Først
så var det jo Sverre som nesten før vi hadde begynt i klubben begynte å mase
om konkurranse. Så etter så vidt å ha startet i noen konkurranser har en
annen trener vi har, Sonja begynt å hyle om at vi skal starte i klasse II.
Hjelp tenkte jeg da, og mor også det vet jeg, er ikke det litt skummelt da? Vi
får se litt på hvor snart det blir. Nå skal jo mor begynne som instruktør
også og da blir det vel mindre tid på meg, tenker jeg. Det er så typisk, nå
gleder jeg meg til hver trening, vi har gjort det bra i konkurranser og fått
opprykk til klasse II, også begynner mor med dette tullet om at hun skal trene
de andre menneskene i stedet for å trene meg. Her er ikke siste ord sagt nei,
jeg skal ikke gi meg før mor satser like mye som før, det vil si trening hver
dag. For lydighetstrening er gøy og dere
skal få se oss i klasse II ringen, det skal jeg sørge for. Da blir vårt neste
mål å klare 1. premie der, slik at vi får opprykk til klasse III. Ønsk oss
lykke til da vel!!!
|
