|
Hei,
nå har vi gjort alle fordommer til skamme og bevist at også vi salukier kan gå
lydighet. I forrige del fortalte jeg om mors og min første
lydighetskonkurranse. Nå har vi vært på en klubbkonkurranse til i Follo
Brukshundklubb, der vi gjorde det svært bra. Det var nok hovedsaklig fordi mor
hadde bedret seg betraktelig siden sist, tenker jeg.
Den
første øvelsen var som vanlig fellesdekk. Forrige gang så nektet jeg jo som
dere husker fra historien, å bli liggende i det våte gresset i to minutter.
Etter det så ble mor helt gal og trente «bli liggende» hver dag. Og tenk
dere, hun krevde at jeg skulle gjøre det i all slags vær. Etter hvert så
gjemte hun seg mens jeg ble liggende igjen da, på et tilfeldig sted der mor
fant det for godt å trene. Ikke nok med det, hun ble borte i over fem minutter
noen ganger. Likevel klarte hun å oppdage at jeg snuste på bakken, for det er
nemlig ikke lov under fellesdekken. Hvordan kunne det ha seg tro? Så da vi var
på konkurransen var jo fellesdekken over på et blunk og vi fikk beste
karakter, nemlig 10. Jeg var jo vant til fem minutter og den varte bare i to. Da
var jeg vel flink, gresset var nemlig vått nå også.
Neste
øvelse var visning av tenner og da kom Herr Dommer og brettet fram tennene
mine. Jeg kunne godt ha vist dem selv jeg, men det tror jeg ikke at mor ville
blitt stolt av. Vi fikk karakteren 10 her også.
Så
var det lineføring og mor var blid som en sol. Jeg fulgte lydig med i alle
mulige gangarter og vendinger, med diverse innlagte «holter». Det endte med
karakteren 9,5.
Hittil
supert men så...Øvelsen som fulgte heter fri ved foten og er helt lik lineføring
bortsett fra at koppelet er av. Mor var jo så dum at hun trente dekk under
marsj med meg rett for vi entret ringen. Dermed nølte jeg et øyeblikk da mor
gikk og hun ble helt rød i toppen gitt og begynte å stresse. Da holdt jeg meg
likesågodt litt på avstand fra den rare tomaten, i tilfelle dekkommandoen kom,
så slapp jeg å stoppe så brått. Det førte til at Herr dommer bare ga oss
bestått, det vil si karakteren 5.
Mor
var ikke så nervøs som forrige gang, så hun klarte faktisk å løsne oss opp
litt før neste øvelse, som var dekk under marsj. Ifølge Herr dommer var jeg
for treg ned med baken og selv om jeg stoppet momentant og slang ned forlabbene,
så fikk vi bare karakteren 8,5.
Så
var det innkalling og på den gjorde jeg suksess forrige gang. Jeg imponerte med
å vise hvor fort jeg kunne løpe fra klubbhuset og tilbake. Det faktum at Herr
Dommer ikke lot seg imponere er ikke så viktig. Alle andre klappet i hvert
fall. Denne gangen klarte jeg å imponere Herr Dommer også og vi fikk
karakteren 9,5. Vi ble dessverre trukket litt fordi farten var for lav. Jeg
galopperte hele veien til mor jeg, men Herr Dommer husket meg fra forrig gang,
og visste at jeg kunne løpe fortere.
Deretter
var det stå under marsj, og den gikk også bra, og vi fikk karakteren 9. Siste
øvelse var hopp over hinder. Den klarte vi fint og Herr Dommer belønnet oss
med karakteren 9. Her ble vi trukket litt fordi jeg var borte i hinderet med
forlabbene da jeg hoppet (Jeg var visst litt for slapp der gitt.).
Helhetsinntrykket
ble satt til karakteren 9 (Jeg tror han liker meg.) og til sammen ble det 169
poeng. Mor var jublende glad, for målet for denne konkurransen var å komme
over den magiske grensen på 160 poeng. Men hun måtte komme med en moralpreken
da; Vi kunne gått bedre på fri ved foten. Alltid har hun noe å plukke på også
da.
Dette
var som sagt nok en klubbkonkurranse og vi ble best av alle denne gangen, men nå
begynner mor å mase om at vi skal stille i en offisiell konkurranse og det
gleder jeg meg til, for da skal vi vise alle at salukier også kan.
Vi
har begynt å tjuvtrene på apportering og neseprøven også, men de øvelsene
kommer ikke før henholdsvis i klasse II og III, og for å komme til
klasse II må vi først klare over
160 poeng i klasse I på en offisiell konkurranse, men det skal nok gå.
|
