En tirsdag i januar fikk salukiene Faraq, Robin og Zala
kveldsturen sin i Myradalen. Salukien Zala løp i sine 50 km/t i retning mot meg
og min venninne Kristin, som eier Robin og Faraq. Plutselig spratt Faraq ut rett
foran henne. Han så ikke at Zala kom (det var mørkt) og hun hadde ingen
mulighet til å stoppe og raste rett inn i han. Hun hylte, ble slengt i været
og landet på bakken igjen, før hun rullet to ganger rundt og skrek i smerte.
Av en eller annen grunn skjønte jeg, før jeg hadde noen forutsetninger til å
vite noe, at hun hadde brukket et ben. Idet jeg kom bort, så jeg at bakbenet
var brukket tvert av (knoklene heter tibia og fibula) og foten hang og slang i
akillessenen. Da forsto jeg at dette er skikkelig alvorlig og at jeg kunne miste
henne.
Kristin
løp for å hente bilen og da skjedde det noe rart. Robin som er så avhengig av
henne, ville ikke gå fra Zala og meg. Kristin måtte rope på han flere ganger.
Det viste seg også senere at Robin og Faraq ikke ville oppholde seg på det
stedet der ulykken hadde skjedd på mange dager. Jeg ventet i en evighet syntes
jeg, før Kristin kom med bilen, inn i parken og opp på gressplenen. Jeg bar
inn Zala og satte meg bak sammen med henne. Da vi kom fram til NVH (dette
skjedde selvfølgelig sent om kvelden) sa vakthavende veterinær at dette var et
spiralbrudd. Det så ikke så bra ut og hun antydet avlivning. Med alle de
kjempende instinkter man får i en slik situasjon sa jeg at det ikke kommer på
tale med avlivning før en operasjon har blitt prøvd. Veterinæren svarte meg
da kvast at jeg ikke skulle glemme at det er noe som heter avlivning av
dyrevernsmessige hensyn. Da skjønte jeg hvor alvorlig dette var og at jeg selv
ikke hadde så mye jeg skulle ha sagt. Hun ringte i hvert fall vakthavende
kirurg og rådførte seg med han. Kirurgen sa at det er vanskelig å gi dødsdom
over telefonen, så veterinæren fikk beskjed om å stive opp benet og gi Zala
smertestillende og beroligende midler. Han skulle avgjøre om hun skulle avlives
dagen etter. Zala måtte i alle tilfelle vente til dagen etterpå med å bli
operert, for det må to kirurger til i en så vanskelig kirurgisk operasjon og
bare en har vakt. Jeg forlot henne i sedert tilstand klokken 0115 om natten. Den
natten sov jeg ikke mye. Jeg skjønte at jeg kom til å miste det kjæreste jeg
hadde og det var helt uutholdelig.
Dagen
etter kom jeg til NVH klokken 0715 og jeg satt hos Zala og ventet på at noe
skulle skje. Hun hadde vært svært urolig i løpet av natten og jeg var redd
for at dette hadde gått utover benet hennes. Etter hvert kom kirurgen inn og
sendte oss på røntgen. Jeg fikk snakket med radiologen idet han så på
bildene og han hadde ikke mye lovende å si om situasjonen. Bakbenet hennes var
nærmest knust. Vi ble sendt tilbake til kirurgen, som studerte bildene lenge og
vel, mens jeg ventet med hjertet i halsen. Etter en stund tok han med seg
bildene inn til en kollega, for å diskutere om dette i det hele tatt var
operabelt. Hvordan tror du det var for meg å sitte der og vente på svaret? Jeg
skjønte jo hva det gikk i retning av. Situasjonen var uutholdelig. Jeg følte
det som om jeg skulle rives opp innvendig. Jeg gråt.
Etter
en evighet kom kirurgen tilbake og sa at det så svart ut...... Han fortalte meg
om bruddet;
-
For det første er benet brukket tvert av og det er et multippelt brudd,
altså flere brudd.
-
For det andre er bruddstedet så langt nede, faktisk helt nede ved
haseleddet (ankelleddet). Det betyr at det antakeligvis ikke blir nok hold i den
nederste delen til en plate. Det er ikke noe sted å feste skruer i den nederste
delen av benet for i leddet kan de ikke sitte.
-
For det tredje er det flere løse knokkelbiter som må kastes. De vil
bare irritere hvis ikke de tas ut og det at disse fjernes gjør benet veldig skjørt
i tre mnd til dette gjendannes.
-
For det fjerde og dette er det mest avgjørende punktet, så ser det ut
som om det er en sprekk langs tibia som går inn i leddet og er det tilfelle så
er det ingenting vi kan gjøre, for da får vi ikke festet noen skruer i denne
delen av benet og vi har ingen mulighet til å operere bruddet.
Så
fortsatte han: «Det vi kan gjøre, er å åpne for å se om virkeligheten er så
ille som røntgenbildene tilsier. Hvis vi i det hele tatt skal prøve dette så
vil jeg ha den avtalen med deg at hun får slippe på operasjonsbordet, hvis det
er så ille som jeg tror det er.» Jeg klarte ikke å få fram et ord, så gråtkvalt
var jeg, så jeg nikket bare. De begynte på operasjonen med en gang og jeg var
hos henne mens hun ble premedikert. Alle får en beroligende sprøyte før de
blir lagt i narkose. Deretter tok jeg farvel med min kjære Zala, som har betydd
så uendelig mye for meg og som jeg var så skrekkelig glad i. Det kunne være
siste gang jeg så henne.
Røntgenbilder
av et ganske stygt brudd
Nå
var det bare å vente på telefon med beskjed om utfallet. Det var ikke særlig
hyggelig, men heldigvis hadde jeg venner rundt meg hele tiden. Jeg gikk igjennom
min livs prøvelse og jo mer jeg tenkte på det jo klarere sto det for meg hvor
fantastisk hund Zala var. Det ville selvfølgelig alle hundeeiere tenkt på et
liknende tidspunkt, men jeg tror likevel ikke det er særlig subjektivt sagt å
si at en slik hund får jeg aldri igjen. Vi har fungert så utrolig godt sammen.
Vi har kommunisert fantastisk godt, vi har rett og slett vært et team som har
forstått hverandre meget godt. Det er vel derfor vi har kommet så langt innen
lydighet også.
Tre
timer senere ringte telefonen med beskjed om at Zala var operert og at røntgenbildene
som var tatt etter operasjonen viste et veldig bra resultat. Hun hadde fått
operert inn en titanplate med åtte skruer i. Dette var mitt lykkeligste øyeblikk.
Jeg hadde mistet hunden min og nå fikk jeg henne igjen!! Da jeg spurte kirurgen
om hvordan prognosene så ut svarte han meg: «Hvis vi er veldig flinke med
etterarbeidet og hvis vi har litt flaks, kan dette bli 100 % bra igjen» Men han
la vekt på at det var langt igjen og at det var mye som skulle klaffe
underveis. Uansett var det svært viktig at Zala brukte benet sitt, ved å gå
forsiktig på det, for å få i gang helingsprosessen. God blodtilførsel sørger
for næringsstoffer til brusk og ben. Her var vi avhengig av at Zala var tøff
og tålte endel smerte.
Røntgenbilde
av nyoperert ben, med titanplate
Zala
viste en stund at hun var villig til å bruke benet sitt til tross for at hun
hadde endel smerter, men plutselig ville hun ikke trå på det mer. Hun fikk da
smertestillende, uten at det hjalp. Hva var dette? Skulle dette ikke gå bra
likevel? Det viste seg derimot at en av skruene i platen som var operert inn,
ikke ville sitte og var i ferd med å skru seg ut av platen. Jeg var ikke særlig
høy i hatten nå og svært redd for at vi måtte gi opp å få feste til
skruene. Det betydde i tilfelle at bruddet ikke kunne heles og det betydde jo
igjen at....................... Men, kirurgene ville ikke gi opp nå og bestemte
seg for en ny operasjon. De ville prøve å sette inn en større og grovere
skrue. Tre uker etter første operasjon måtte hun altså opereres igjen. Vi håpet
alle sammen at denne skruen ville sitte bedre. Det gjorde den imidlertid ikke og
Zala måtte opereres igjen for tredje gang en uke senere. Da ble det boret et
nytt hull og en ny skrue ble satt inn, men i en annen vinkel slik at den kom
litt unna leddet. Tidligere har de ikke fått feste i dette området men det
gjorde de heldigvis nå, takket være at benet hadde grodd endel siden første
operasjon. Det var bevegelsen i leddet som fikk skruen til å skru seg ut. De
neste ukene holdt jeg pusten. Jeg var nemlig svært redd for at vi ikke skulle
klare å få benet til å gro likevel.
Når
det var gått tre uker etter siste operasjon hadde Zala det bra. Bank i bordet,
det kunne ennå skje at skruen skrur seg ut. Jeg begynte imidlertid å få
problemer med å holde henne i ro. Hun synes liksom at hun har gjort sitt for å
bli frisk og ga meg hjertestans med alle sprellene sine. Jeg må virkelig si at
jeg er imponert over hvor tapper Zala er. Hun har tross alt vært igjennom tre
narkoseoperasjoner på fem uker og det er en ganske stor påkjenning. Hun er en
liten tøffing. Ikke en eneste dag etter operasjonen har Zala sturt. Dagen etter
hver av operasjonene har hun vært på bena for å ønske alle velkommen, som
kom inn på pasientrommet. Matfatet ble tømt på et blunk og både urin og avføring
fungerte som det skulle. Dette skulle være en liten tankevekker for de som tror
at mynder er noen pyser og bare legger seg ned for å dø hvis de kommer opp i
en alvorlig operasjon.
Nå
er det flere år siden Zala brakk benet og hun fungerer supert. Hun har blitt
minimalt halt, noe de fleste har problemer med å se. Antakeligvis er det en
mekanisk halthet, på grunn av platen blir hun hindret i å utføre bevegelsen
skikkelig. Etter 2-3 timer i skogen blir hun heller ikke mer halt.
Kirurgene
Øyvind Stigen og Lars Lønnaas har utført et mesterverk, man trenger ikke være
verken radiolog eller kirurg for å se det av røntgenbildene. De turde å begi
seg inn på et kasus som i utgangspunktet virket håpløst, og de klarte det.
Siden
den gang har Zala blitt både årets mestvinnende salukitispe i 2000 og årets
mestvinnende saluki, i 2001. Hun leder årets mestvinnende saluki-liste i 2002.
Dette
var dagens lille solskinnshistorie :-)
